Trygg redsel

Tilbakesteg. Tilbakefall.
Ord jeg ikke liker. Ord jeg helst aldri vil bruke. Fordi de forenkler.

Men så er det kanskje sånn. At det er så enkelt. At jeg har tatt noen steg tilbake, og nå har jeg falt. Jeg har tidligere brukt begrepet falle frem. Fordi det for meg har ligget mer håp i de ordene. Faller man frem så har man i det minste kommet seg litt videre på veien. Men i den optimismen har jeg kanskje oversett noe. Jeg har ikke stoppet opp for å se hvorfor jeg falt. Og for meg blir det viktig å vite hvorfor. Slik at jeg kan lære noe, og justere skrittene fremover. Kanskje må jeg gå veien på en litt annen måte.

Falle bakover eller fremover. Ord er ord. Jeg vet det så godt. I mange år har jeg snakket og skrevet meg inn og ut av det meste. Det er en styrke og det er en trøst. Men lite hjelper det når jeg gang på gang lar frykten stoppe meg. Når jeg ikke våger å gjøre endringer. Når jeg stadig vender tilbake til det som jeg oppfatter som trygt.

Det er redsel. Redsel er min trygghet. Fra barnsben av har jeg lagd meg en forvrengt oppfattelse av hva redsel er. En kjerne inni meg har lært seg til at det å være redd er det samme som å være trygg. For er du redd så er du også i beredskap. Du er klar for å reagere mot det som potensielt kan skade deg.

Jeg skader kroppen min igjennom spiseforstyrrelsen. Og nå om dagen er spiseforstyrrelsens mindset skrudd på mesteparten av døgnets timer. Det vil altså si at jeg konstant går rundt og er redd. Jeg er redd, slik at jeg har muligheten til å beskytte meg. Og det er trygt. Jeg vet ikke helt hvem jeg er om jeg ikke går rundt og er i beredskap. Det er et instinkt som jobber på overtid.

Dette er så automatisert. Jeg har levd hele livet mitt sånn. Men jeg har erfart at med de rette omgivelsene rundt meg, så kan jeg gjøre det motsatte av hva kroppen, tankene og følelsene vil at jeg skal gjøre. Jeg kan trosse et instinkt og erfare at mer hensiktsmessige instinkter kan ta over. Der har jeg håpet. Og en litt bleknet tro på at jeg igjen skal reise meg og gå veien på nytt.

Oppskriften er den samme. Jeg må gjøre det enkelt. Spise 4-5 måltider hver dag. Nok mat. Jeg vet at det fungerer. Kroppens fysiologi er enkel. Den reagerer negativt om den ikke får (nok) mat og positivt om den får mat. Å leve etter dette er målet. Jeg er ikke bekymret, jeg vet at jeg kommer dit. Enn så lenge prøver jeg å være tålmodig. Og stadig minne meg på at tiden går min vei hver gang jeg våger å utfordre den trygge redselen.

Erfare og skrive.
Lære og gå videre.